Historien om MoveMe
Den begynner ikke med teknologi. Den begynner med en gutt som het Mikkel.
Mikkel
Mikkel var sønnen til Lena. Han hadde cerebral parese og var multihandikappet. Han hadde ikke verbalt språk, og han trengte hjelp til absolutt alt i hverdagen.
Og han var en skikkelig gledesspreder og livsnyter. Ingen har lært oss så mye om livet som han.
Han smilte sjelden når han gikk i den avanserte ståmaskinen sin fra hjelpemiddelsentralen. Bevegelse er bra. Men det var ikke Mikkels valg å bli spent fast mens maskinen gjorde bevegelsene for ham.
I vannet var Mikkel fri. Han var vektløs, det var gøy, det var lett å røre seg. Der kunne han være Mikkel, sammen med storebror Markus.
Et annet spørsmål
Mikkel lærte oss å stille et annet spørsmål. Ikke hva kan vi få ham til å gjøre, men hva har han lyst til å gjøre? Hva gir ham mestring? Hva gir ham glede?
Det høres kanskje ut som en liten forskjell. For oss endret det hele måten å tenke design på.
Vi er veldig gode på å designe løsninger slik vi vil at folk skal bruke dem. Men vi er dårlige på å designe for livene folk faktisk ønsker å leve.
Don't design for users. Design for life.
Stekeposen
En dag sto Lena og lagde en stor kalkunmiddag. Hun hadde en ekstra stekepose, og ga den til Mikkel. Han skjønte raskt at han kunne lage de fine knitrelydene. Og plutselig begynte han å bevege fingrene sine helt på egen hånd. Han smilte. Han skjønte at det var han som lagde denne lyden.
Hva om vi laget små sensorer som reagerte på bevegelsene i armene og beina hans? Vi begynte å eksperimentere med lette sensorer i et bånd rundt armen. Bitte små bevegelser utløste en reaksjon: en av Mikkels favorittlyder, eller neste sang på spillelista hans.
Da Mikkel var 13 år, kunne han for første gang rope på mamma. Med en liten sensor på armen.
Mikkel ble nesten 14 år. Han døde i 2020. Det han lærte oss om mennesker, bygger vi videre på i dag.
MoveMe 1.0: for barn og unge med cerebral parese
Det første produktet var sensorarmbånd og en app. Sensorene festes på hender eller bein og registrerer bevegelse. I appen kobler man lyder og handlinger til bevegelsene. Årsak og virkning. Hans eget initiativ, ikke tvang.
MoveMe 1.0 ble utviklet og testet sammen med Sunnaas sykehus, Aurora verksted, Haug skole og ressurssenter, nevrologer og forskere. Mange barn har prøvd den, og erfaringene deres har formet alt som kom etterpå.
CP-sporet er ikke lagt bort. Det er dit vi vil tilbake, når slagprogrammet står på egne bein.
Hva med alle de andre?
Hvis dette kan gi barn med cerebral parese mer lyst til å bevege seg, hva med alle de andre som trenger å bevege seg og trene?
Vi er designere. Vi er vant til å se mennesker med utfordringer og lese behovene deres. Så vi gjorde det samme for slagrammede: workshops med dem som har hatt slag, med pårørende, og med leger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og logopeder.
Bildet var tydelig. Rehabiliteringen stopper ofte opp når man kommer hjem. Behovet for trygg opptrening og motivasjon er stort. Og vi så at vi ikke trengte sensorer. En telefon med kamera er nok.
MoveMe for slagrammede
I dag er MoveMe et hjemmebasert rehabiliteringsprogram for mennesker som har hatt hjerneslag. Appen er verktøyet. Programmet er prosjektet.
Kameraet på telefonen ser bevegelsen, teller repetisjonene og retter deg. Noen av øvelsene er pakket inn som spill. Familie, venner og fagfolk kan følge med og heie. Og vi bygger et fellesskap rundt det, fordi ingen skal trene alene.
Programmet utvikles sammen med slagrammede, fysioterapeuter og fagmiljøene. Første stopp er en pilot i Bærum.